Odderøyas venner

Odderøyas venner logo liggende

HISTORIENE FRA ODDERØYA

Litt historikk om Odderøya

Øya som opprinnelig var en halvøy, ble skilt fra fastlandet i ca 1660 ved en utgravd kanal. Etter kanalens ferdigstillelse opprettholdt man forbindelsen til Odderøya ved hjelp av båter, senere over en svingbro. Den ble i begynnelsen av 1930-årene avløst av en fast veibro.

I forbindelse med en omfattende utbygging av befestningsverker på Odderøya i 1902-04 ble det også anlagt en rekke stier og veier. Odderøya har blant annet på grunn av sin dominerende posisjon i forhold til byen og havnen vært tilholdssted for militær virksomhet helt fra 1675 og opp til nyere tid. Det militære området på Odderøya utgjorde ved utgangen av år 2000 ca 575 av øyas totale 681 dekar. Vegetasjonen på Odderøya består i hovedsak av løvskog og furuskog fordelt i et meget kupert terreng som på sørvest siden skråner bratt opp fra sjøen mot toppen. Strandpartiet i den vestre delen består av bratte fjellformasjoner, mens terrenget fra midten av øya mot byen er slakere.

Odderøya-skilt med bilde av oter

 

Dyrelivet på Odderøya har ikke vært rikt på arter, men gjennom mange år har en rådyrstamme holdt til på øya. Antall dyr i stammen har variert fra tid til annen. Noen år har den lokale viltnemnd tillatt nødvendig felling, andre år har stammen blitt desimert på grunn av sykdom. Historien om et rådyr som forlot øya for å gå på kino, var i sin tid godt stoff i lokalpressen. Dyret som virkelig kom fra Odderøya, ble nemlig fanget i inngangen til Alladin kino. Av andre dyr er salamandere observert i den tidligere «Andedammen «- senere kalt «Salamanderdammen» mellom Lasaretthøyden og Kommandantboligen, og i det oppdemte tjernet sør på øya. Mink og oter skal være observert på og omkring Odderøya. Sistnevnte dyr skal i følge stedsnavnsgransker Oluf Rygh ha gitt navn til elva Otra som munner ut i sjøen ved Odderøya. Det er rimelig å anta at Oddernes og Odderøya begge har fått sine navn med bakgrunn i navnet på elva. For øvrig kalles oter for «odder» i visse områder på Sørlandet. Hva var vel mer naturlig da Odderøya skulle få sitt våpenskjold, enn å velge oteren som motiv. Fuglelivet på Odderøya er meget variert og rikt. De fleste av våre småfugler er representert med nattergalen som den mest sjeldne. Av større arter kan nevnes røy, tiur, (1950-årene), hakkespett, ugle, due, kaie, skjære, kråke og sjøfugl.

Eksteriør av peisestuen fra Stein Nygårds postkortsamling

Høyeste punkt på øya er «Toppen», som er 96 moh. Fra dette stedet er det en praktfull utsikt over hele innseilingen til Kristiansand, selve havnen og skjærgården omkring. Det er ikke til å undres over at Kristiansand og Oppland Turistforening i 1895 satte opp et utkikkstårn for turgåere som tok seg opp til øyas topp. Odderøya var på denne tiden et populært utfartssted for byens befolkning. Dette varte ved helt fram til 1940, bare begrenset av restriksjoner knyttet til området ved kanonbatteriene som var anlagt rundt toppen av øya i perioden 1902-04. Et annet populært utfartssted var Peisestua som dessverre ble revet i 1960-årene. Den lå på øyas vestside og nedenfor befalsmessen. Peisestua ble i tiden før krigen benyttet av byens foreninger til møter og dansetilstelninger. Bebyggelsen på Odderøya var fra lang tid tilbake meget sparsom og begrenset til et lite gårdsbruk med noen få husdyr. Landskapet på øya innbød ikke til jordbruk i noe stort omfang. Etter Karantenevesenets overtakelse av øya i 1807 ble det bygget 4 – 5 bygninger på høyden nordøst på øya. Høyden fikk senere navnet Lasaretthøyden etter de to store bygningene som utgjorde karantenestasjonens lasaretter. Bygningene er bygget i tre i perioden 1800-1804. Lasarettbygningene ble etter karantenevirksomhetens opphør brukt til soldatforlegning 1914-18, familieboliger 1945-60 og kontorer for militære avdelinger 1960-2000. Ved foten av Lasaretthøyden bygde man 2 familieboliger for karantenepersonellet, blant annet karanteneinspektøren. Flere av inspektørene som vekslet i tjenesten frem mot karantenestasjonens nedleggelse i 1914, dyrket jorden på Odderøya. Den ene av karantenepersonellets boliger ble revet i slutten av 1950-årene, mens den siste ble revet så sent som i 1976/77.

Skrevet av Arvid Svein Marthinussen og Kåre Steinsland.

Kilde: ”Det Sjømilitære forsvar på Agder 1945-2000”, Norsk Tidsskrift for Sjøvesen 2003.

Kanskje du også er interessert i å lese om dette?

Utstillingen på Østre Batteri

Utstillingen viser en del av det utstyret som ble benyttet av Odderøya fort under Den Kalde Krigen.

Krutthuset på Søndre batteri

Kristiansand har gjennom årene fra byen ble grunnlagt og frem til Odderøya ble nedlagt i 1995 vært en betydelig garnisonsby i Norge. Det er beklagelig at man ennå ikke har funnet en plass i Kristiansand hvor man har kunnet vise hvilken betydning forsvaret har hatt for byens utvikling.